Ann Karina Sogge: En holdning

Ann Karina Sogge er daglig leder for Kirkens Bymisjon i Tromsø.
Ann Karina Sogge er daglig leder for Kirkens Bymisjon i Tromsø.

Jeg jobber på Kirkens Bymisjon i Tromsø. Det er et sted som driver sosialt ideelt arbeid. Det er et sted som mobiliserer frivillige til å gjøre en innsats for medmennesker i byen.

Noen trenger å gi, mens andre trenger å få. Nå før jul koker det på arbeidsplassen. Det kommer folk innom i ett, og det overrasker like mye hvert år at så mange folk stikker innom med gaver som de vil at vi skal gi til andre. Jeg garanterer: Det blir gjort! Jeg betror at det er en fantastisk følelse å være i posisjon til å gi gaver og gode opplevelser til andre. Jeg betror at jeg er takknemlig for tilliten som blir gitt oss fra alle som gir. Jeg er ydmyk overfor oppdraget. Det er enormt stort.

Hver uke inviteres en gjesteblogger til Glad i Tromsø.
Hver uke inviteres en gjesteblogger til Glad i Tromsø.

To venninner kom innom med strikketøy. De hadde tid til kaffe og en prat om vær og vind og verden. «Jeg vil hjelpe flyktninger. Jeg vil at flyktninge-unga skal ha det her. Hun strøk fingeren over et par nydelige hvite votter. «Jeg har vært flyktning-unge selv.» «Vi lå anføttes i båten. Fremmede voksne, barn, babyer, ungdommer, – vi lå tett i tett. Det var bråk og gråt og stygg lukt. Jeg sa til pappa at jeg ikke orket å være der lenger. Jeg visste ikke hvor vi skulle. Jeg var ti år. På kaia i Tromsø, da vi flyktninger ble beordret om bord, sa de «Vestfjorden er stor» da vi spurte om hvor vi skulle. Mente dem at de skulle kaste oss på havet? Jeg fikk ikke puste der nede under dekk. Pappa tok meg med opp, og vakta jaget oss ned igjen. Pappa var bestemt. «Vi skal ikke ned dit igjen. Ho skal ha luft». Pappa var sterk og modig. Vi fikk bli. Jeg fikk puste. Vår lille familie, mor, far og to barn, fikk forlate båten «Vårsild» et sted i Lofoten. Dem var ikke snill med oss der vi kom. Vi ble plaga. Særlig var barna i bygda ikke god med oss. Vi hadde mistet alt vi hadde. Jeg hadde sett hjemplassen min brenne og alle dyra på gårdene omkring bli slaktet av en mann med blodig hvit frakk og svære lærstøvler. «Jeg skal slakte dyra våre sjøl,» sa pappa. Han slaktet på stedet, mens jeg holdt, sånn som jeg og andre unger på min alder hadde lært på den tida. Mannen i frakken og lærstøvler passet på at vi ikke tok kjøtt. Hele marka rundt oss var full av sauer, geiter, kyr og hester som blødde og hylte og sparket og sprelte. Hauløse høner flakset rundt. Det var brutalt og meningsløst.

Støtt Kirkens Bymisjon i Tromsø

Bymisjonshuset i Tromsø.
Bymisjonshuset i Tromsø.

Å ikke være velkommen dit vi kom etter turen med «Vårsild» har satt spor. Jeg vet hvordan mangel på medmenneskelighet føles. Jeg vet hvordan det er å få stygge blikk og være mistenkeliggjort. Jeg vet hvordan det føles at det forventes at man skal være fornøyd med lite og at man skal være glad man bare har beholdt livet. Jeg har kjent på skinnet hvordan det forventes at man ikke har rett til å ønske seg noe bedre. Jeg vet hvordan det er å ha dårlige klær og at det er bestemt at det skal bare være sånn. Selv om jeg er gammel, så vet jeg hvordan flyktninge-unger har det. Jeg vil gi bort disse vottene, kanskje til ei jente på ti år, og vise at jeg forstår at hun og de hun kom sammen med er velkommen. Kan dere på Bymisjon love at flyktninger får tingene som jeg har strikket? Ja, sa jeg. Bymisjon lover. Strikkevarene blir gitt videre til en flyktningefamilie. Helt sikkert. Men jeg ber om forståelse for at hver eneste transaksjon av gaver som vi foretar til jul eller gjennom året for øvrig ikke kan være like presis som henstillingen over. Vi er jo ikke julenissen heller, som vet hva hver og en i byen ønsker til enhver tid. Jeg tror likevel at vi forstår intensjonen til giver godt, og at pokeman-kort til «gutt 7 år», trygt kan gis til gutt mellom 6 og 9 år. Videre tror vi at det er innenfor givers ide at lego-pakken,treningsbagen og hårspennene fra «hemmelig venn» kan pakkes om og gis fra mamma til «Amanda».

Vi som håndterer alle gavene som kommer inn til Kirkens Bymisjon i Tromsø tror nemlig at Amanda, Truls, Sanna og Ahmed ikke behøver å vite at det ikke er mamma eller pappa som har kjøpt gaven. Vi tror at barna ikke trenger å vite at foreldrene ikke har råd til julegaver. Vi skal ikke legge byrde til børa. Det er vår holdning. Jeg kan ikke tenke meg at givere av julegavene som vi i Kirkens Bymisjon henter på f.eks. Jekta eller Pyramiden, mener at barn i fattige familier skal være sin fattigdom bevisst. Jeg kan ikke tenke meg at du som skrev hilsen «en fremmed» eller «en hemmelig venn som tenker på deg» på merkelappen på gaven som ble plassert på kjøpesenteret, mener at den som pakker den opp skal ansvarliggjøres sin livssituasjon ved å i sitt stille indre måtte takke en «fremmed hemmelig venn» for gaven på selveste julaften. Tida kommer nemlig tidsnok for lille Even å forstå hvordan ting henger sammen, – eller aller best, at han forstår når han er blitt stor, hvordan ting hang sammen, hvis det er et poeng at han skal forstå. Vi i Kirkens Bymisjon mener at det holder at Even, hvis det er det han heter, sier «takk for gaven, mamma» på julaften. Vi mener at det er helt rett at han takker henne, selv om det ikke er hun som har kjøpt den eller tilvirket den. For det har aldri hendt at mamma ikke har sagt «takk, Bymisjon» for tingene hun har hentet hjem fra oss til sin familie, ting som vi har fått for å gi videre.

Og det har aldri hendt at vi i Kirkens Bymisjon ikke har sagt takk til dere som bidrar til at Tromsø forblir en skikkelig generøs juleby der medmenneskelighet og forståelse for andres behov råder. Og har vi ikke sagt takk, så er det en lei forglemmelse. Vi har andre i tankene, hele tiden, også du som gir. «We could never do it without you». Aldri i verden om vi kunne gjort det vi gjør uten din holdning til byen og oss som bor her. I takknemlighet. God jul til alle.

Klikk her for å like «Glad i Tromsø» på Facebook – få oppdateringer på nye bloggposter og nyheter om Tromsø og Tromsø-politikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *