Ingvild Endestad : en mangfoldig by der alle sjatteringer av regnbuen får plass

 

Ingvild Endestad – Leder FRI (Tidligere LLH) Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Mens byen venter på at sola skal snu og lysere dager skal komme tennes julelysene i Tromsø sentrum som en påminning, midt oppi mørketida, minusgrader og sludd om at det skal komme lysere tider. 

Og på lørdag skal byen fylles av en fargesprakende parade som en pangavslutning på Arctic pride, verdens nordligste pride. Flere måneder før solbollene er i butikkene, så tjuvstarter vi den lyse tiden. Med synlighet, farger og kunnskap skal fordommer og intoleranse drives bort. Fordi vi vet at dersom Tromsø skal bli en by for alle må den ta på alvor hele mangfoldet som finnes her.

Skal vi få ungdommene våre til å bli i Tromsø trenger vi at de føler seg hjemme i byen. Selv har jeg gått på videregående i Tromsø og var en av dem som valgte å flytte. Begrunnelsen var at jeg hadde kommet inn på skole i hovedstaden. Jeg har ikke tenkt så mye på det siden da, men nå som jeg skal tilbake for å feire Arctic Pride sammen med resten av gjengen i FRI klarer jeg ikke fri meg helt fra tanken om at ting kanskje kunne vært annerledes om byen hadde hatt mer rom for annerledeshet.

Aftenposten 16.6.16: Homokampen er ikke bare LHBT-eres kamp. Den er alles!
NRK Troms 3.4.16: Harstadkvinne ny leder for transpersoner, lesbiske, homofile og bifile

Hver uke vil det være en gjesteblogger på Glad i Tromsø, som normalt publiseres på fredager.

Som mange andre skeive ungdommer var jeg ganske usynlig da jeg vokste opp. Jeg kan ikke huske en eneste gang vi leste historier om skeive i undervisninga eller at vi satt opp stykker med skeiv tematikk på dramalinja på Kongsbakken. Og fordi vi ikke ble snakka om så var det som om vi ikke helt fantes. Som ”byen med stor B” i nord var det mange tenåringer i Tromsø som meg. Vi bodde på kalde hybler der budsjettet verken tillot at vi skrudde opp ovnen når vi frøys eller spiste noe annet enn nudler. Og som så mange tenåringer som bodde langt vekk fra foreldre, ble de andre voksenpersonene veldig viktige for meg. Læreren på skolen, helsesøstera, de ansatte på Tvibit når vi lagde hybelmiddag på torsdager – ja til og med de ansatte på Blå Rock der vi fikk billig øl på mandager ble på et vis voksenfigurer for oss. Som ung og på jakt etter tilhørighet, identitet og trygghet var det omgivelsene mine som fortalte meg hvem jeg kunne være. De ga meg råd til hvordan jeg skulle stå opp om morran, de trygga meg på at jeg kom til å bli noe som voksen selv om jeg aldri klarte å huske riktige bøker til riktig time, og de ga meg velmente råd om hvordan jeg kunne unngå å bli en del av klamydiastatistikken (selv om alle strengt tatt var litt stolt over å bidra til den). Når jeg tenker tilbake på tida i Tromsø husker jeg så mange voksenpersoner som var viktige for meg. Som fortalte meg at jeg kunne bli det jeg ville, som fora meg med mat og med veiledning. Dette var voksne som i den viktigste perioden av livet mitt hadde muligheten til å fortelle meg at kjærlighet kommer i ulike varianter, at kjønn er mer enn mann og kvinne, at mennesker har like stor verdi helt uavhengig av hvem hjertet deres banker for. Men som ikke gjorde det. Jeg er helt overbevist om at dersom de hadde hatt kompetanse og trygghet til å fortelle meg, eller i det hele tatt komme på, at ungdommene de møtte kunne være noe annet enn heterofile så hadde de snakka med oss om det og sagt at det var plass til oss også.

I helga er jeg tilbake igjen for å delta på Arctic pride. Jeg skal veive med regnbueflagget for å fortelle alle ungdommene at vi er flere, og at Tromsø er for oss alle. Jeg håper at Tromsøs befolkning deltar og støtter opp om en mangfoldig by der alle sjatteringer av regnbuen får plass. Vi trenger en hovedstad i nord som sørger for at skolen, helsetjenesten og fritidstilbudene har rom for familier og folk i alle varianter og har ansatte som har kompetanse til å huske på å fortelle dem det. Vi trenger en by som gir alle unge muligheten til å få bli den de ønsker å være, uansett hva de har mellom beina eller hvem hjertet deres banker for.

November er ei ventetid i Tromsø. Ei tid for å vente på at sola skal snu og at dem som har reist skal komme hjem igjen til jul. Jeg håper og tror at Tromsø også kan være den byen hvor alle mulige mennesker tør å bli igjen – som den de er, med dem de er glade i.

Klikk her for å like «Glad i Tromsø» på Facebook – få oppdateringer på nye bloggposter og nyheter om Tromsø og Tromsø-politikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *